Pilanesberg - 8 november - første dag

Vi ankom og ble sendt rett til lunch etter registrering, nydelig mat. Bagasjen direkte til rommene og vi får et knapt kvarter å kle oss om før vi må ned til afternoon tea og første game drive. Men i farten får vi sett at rommene er nydelige, og dusjen er utendørs!
 

   

 

Før vi reiser ut er det litt mat, og mens vi spiser dukker det plutselig opp to neshorn rett ved poolen, det ble fort stille blant gjestene, og mange kameraer dukket opp 

 

I trærne rundt resepsjonen henger det flotte reir, ser nesten ut som julepynt der de henger

 

   

Så reiste vi ut i tre biler, og før vi var kommet særlig langt støtte vi på en elefant som definitivt var sjef. Det første vi så av den var en trekrone på et 10-15 m høyt tre som vaiet, og plutselig lå treet i bakken. Den ruslet videre til et annet tre, og det ble forsøkt å komme forbi et par ganger, men det var den absolutt ikke interessert i, og kom truende mot bilen to ganger, så da var det bare å smøre seg med tålmodighet og nyte synet av en vakker stor skapning.

    

Vi hørte også noen løver, og fikk sett to av dem inni buskene, men sjefselefanten gjorde det vanskelig å følge etter dem.

  

Vi ble også nesten påløpt av et hvitt neshorn (selv om jeg synes den ser mer grå ut)

  

Små skilpadder fikk vi også sett, som kjempet om maten med fiskene i dammen

 

I skumringen så vi også antiloper sorte neshorn og to sebraer, men der ble ikke bildene noe særlig, men solnedgangen var vakker også her

 

I morgen er det opp kl 05 for å lete etter flere dyr

 

Reisen begynner

Nesten ferdigpakket dagen før reisen begynner, det har ikke skjedd mange ganger før! Barna levert i barnehagen, siste shopping, lunch med pappa. Sol og strålende vær hjemme, minusgrader og vindstille. En tur rundt på eiendommen før turen starter.

        

Første del på etappen Sola-London, nesten tomt fly, og anledning til å lese på all info jeg har fått tilsendt fra tante Brit. 

Like fasinert hver gang jeg er på Heathrow hvor mange lukrative butikker som finnes på rekke og rad. Fant fram til en lounge, og ventet på at tante skulle komme, snø i Stockholm og nesten en time forsinket. Litt mat og drikke samt siste info før vi begir oss til Gate C56. 

Flight BA057 med Airbus A380 - for et enormt fly! Satt rett over vingen, kan nesten ikke se enden på den engang. Var heldig og endte opp med tomt sete ved siden av, fikk endel søvn, samt to filmer før vi landet i Johannesburg etter 11,5 time. Effektivt gjennom Immigration og bagasjen allerede på båndet. Ut for å møte den lokale guiden Queen Malefane. Tante dannet siste tropp, og til slutt er hele gruppen samlet - totalt 25 personer.

Første etappe i Sør Afrika er busstur til Pilanesberg, mer derfra neste gang

 

På vei til Sør Afrika

Denne gang er det bare Marie som skal ut på tur. Simon blir hjemme sammen med Andreas og Lise, Simon var på Afrikareise i 2010 mens Marie ble igjen i Norge med Andreas i magen. Tenkte derfor dette kunne være en grei måte å oppdatere alle hjemme på hva vi opplever. Helt alene skal jeg ikke være, jeg reiser sammen med tante Brit, så mye bedre kan det ikke bli!

Snart ferdigpakket!

Rotorua til Matamata til Miranda

24 mars

Den store dagen var kommet! Vi skulle av sted å se på Hobbiton (området der hobbitene i Ringenes Herre bor) i Matamata. Kjøreturen fra Rotorua til Matamata var ikke så lang så vi tok det med ro og startet sånn i 10tiden.

En og en halv time senere var vi plutselig fremme i Matamata, vi hadde tenkt å stoppe å spise frokost men vi innsåg at det ikke var så langt dit vi skulle. En kan leve lenge på kjeks og juice J Vi kom frem litt over 11 og fikk parkert monsteret vårt nært en informasjon. Vi vil på denne! Og pekte på Hobbiton-brosjyren som det låg på disken. Ok, sa hun bak disken den første starter klokka 12. Vi diskuterte oss i mellom og fant ut at det var like greit. Så da gikk vi tilbake til bilen og flyttet den til et mer passelig sted og laget frokost.

Bussen kom utenfor informasjonssenteret ti minutt før vi skulle dra og ut kom en hyggelig gammel kar(lignet forørvlig litt på Bilbo). Han tok bilettene, spurte hvor vi kom i fra og spøkte litt med at Norge var langt vekke(NZ er spesialister på smalltalk). Så kom der en yngre dame og det viste seg at hun skulle være sjåføren vår mens den gamle mannen var guide og hadde vært det i syv år. Hobbiton låg litt utenfor sentrum men sjåføren fortalte oss om landskapet og om hvor de hadde filmet osv. Begynnelsen på turen startet der filmen startet, der Gandalf kommer inn med hest og kjerre og Frodo sier: ”You’re late!” hvor Gandalf svarer: ”A wizard is never late, nor is he early. He arrives precisely when he means to.” osv. På plassen der de filmet var det hengt opp noen bilder av hvordan de såg ut under filmingen så vi skulle kunne leve oss litt mer inni det. New Line var nemelig i gang med å rive hele Hobbiton siden det stod i kontrakten med grunneieren at alt skulle tilbake til original stand, men så kom det sånn uvær at filmselskapet lurte på om de kunne utsette rivingen noen måneder. Noe som var helt greit for grunneieren. Plustelig merket eierne at de fikk mange folk på besøk som ville se på filmsettet til denne enorme triologien. Så de søkte New Line om at de ikke reiv det, noe som de fikk i gjennom etter mye frem og tilbake.

Turen på Hobbiton var helt fantastisk. Mye grønt, stort fint vann, hauger og selsagt store tre! Det såkalte Party Tree var skikkelig enormt og låg perfekt ved innsjøen. Guiden var skikkelig flink og kunne mye om filmene, bøkene og området. Treet som var ved inngangen til huset til Frodo og Sam skulle i følge Tolkien være et eiketre, noe de ikke hadde. Det de gjorde da var å ta et annet tre litt lenger borte, saget det ned og satte det opp igjen ved Baggins huset! Tre studenter fra området hadde limt på(!) 250.000! blad fra Taiwan. Dette sier litt om detaljene Peter Jackson la i filmen. Etter å ha tørket av oss det meste av saueperlene fra skoene satte vi oss i bussen og dro til en gård litt lenger inne der vi skulle få se på hvordan de klippet sau :D Etter et imponerende show spurte sauebonden og der var noen frivillige i salen, der Marie og et par stykker rekte opp hånden. De fikk hver sin tåteflaske så åpnet han opp døren og ut som tre nydelige lam og fant flaskene rimelig fort!

Vi takket for oss og tok bussen tilbake til sentrum.

Etter omvisningen gikk vi litt rundt i sentrum og såg litt på butikkene og kiket etter souvenir og fant litt av hvert. Marie såg et skilt der det stod sushi på og ville bort og kjøpe sen lunsj. Da vi kom inn var det en stor disk med sushi på rad og rekke! Alt fra tofu til biff og selvsagt mange sorter fisk. Vi kjøpte oss noen biter hver og skulle finne en plass å spise dem. Vi fant ikke noe område i byen så vi bestemte oss for å kjøre noen kilometer for å finne en fin plass. (kjeks fungerer og som sen lunsj)

Det ble allerede bestemt i Matamata at vi skulle kjøre lenger nord for å finne en camp site som var litt bedre enn de som var i byen. Det var ikke sikkert noen av dem hadde internett og vi var allerede fire dager på etterskudd når det gjaldt bloggen. Så vi kjørte videre til en liten koselig plass som heter Miranda og fant en koselig camp site der. Siden dette var siste natten vår i bobilen måtte vi rydde litt og sortere hva som skulle kastes og hva som skulle beholdes, og fikk det pakket noenlunde ned.

Da vi var ferdig med pakkingen og ryddingen laget vi oss ”middag”, spilte et par omganger med Tantrix, og sovnet ganske fort etter det.

-Simon-

Rotorua

23 mars

Vi våknet i firetiden av det dundret på taket på bilen. Vi forstod fort at det måtte være regn, ikke bare små mengder heller nei! Vi hadde ikke noe lyst ut å gå å se på thermal naturfenomen i sånt vær! I 8-tiden lettet regnet og det kom solglimt blant skyene. Reisen gikk da til Wai-O-Tapu Thermal Wonderland.

Det var viktig at vi kom oss dit før 10:15 siden det var da den største geysiren skulle gå av. Vi funderte litt på hvordan de kunne vite at den gikk av hver dag klokka 10:15. Stedet ligger noe sør for Rotorua så vi begynt å kjøre litt etter 8. Marie loset og Simon kjørte, som vanlig. Ankomst parkerinsplassen, 20 minutter før det skulle skje, fikk oss billetter og kjørt videre til Lady Geysir hvor det allerede var godt med folk. Kl 1015 fikk vi svar på hvorfor Geysiren hadde utbrudd akkurat på denne tiden hver dag, den ble selvsagt provosert fram :) Geysiren har to vannlommer hvor den nederste har en temperatur på ca 150 grader C og grunnen til at vannet ikke fordamper er at den øverste vannlommen har en temperatur på 90 grader og fungerer som et lokk. Måten de provoserer utbruddet på er å slippe ned et såpestykke som ødelegger overflatespenningen på den øverste vannlommen. Geysiren kan lage fontene på 20 meter! Og når den først har startet kan den holde på i over 1 time. Det ble nok ikke 20 meter fontene i dag, men flott var den!

Etter at vi hadde sett geysiren dro vi tilbake til resten av parken. Flott laget med gode forklaringer på alt som en ser. Husker parken fra sist jeg var her, og den var like spektakulær som sist, men heldigvis ikke like varm som da. Vi tok selvsagt hele runden rundt og brukte vel over 2 timer på turen. Fikk både filmet og tatt bilder. Etter at vi var ferdig tok vi bilen fatt for å se på Mud holes, det var ganske gøy! Denne delen av parken er faktisk gratis, i alle fall så ikke vi noe kontroll på hvem som fikk se på :)

Turen gikk så tilbake til Rotorua, fikk parkert monsterbilen vår som ikke er så lett alltid (7 meter er langt!) Gikk et tur langs vannet og så på sorte svaner og sorte ender før vi trasket gatene for å se etter souvenirer. Ble ikke så mange av dem, og vi ble ganske fort lei og endte opp med å forsøke å finne oss noe å spise. Det var faktisk ikke så lett... kl var 4 og det er tydeligvis midt mellom lunch og middag og de fleste stedene er faktisk stengt i Rotorua på denne tiden. Fant tilslutt et sted som kunne stille vår hunger.

Kom oss etterhvert ”hjem” hvor jeg ble oppslukt av en bok som jeg ikke la fra meg før den var utlest, Simon leste også, men var litt mer rastløs :) Fikk skrevet litt blogg, men det er ikke noe internett tilgang, så nå har vi ikke fått oppdatert bloggen vår siden... ja fryktelig lenge! Vi får satse på at neste sted har internett :)

I morgen er det Hobbiton... Simon gleder seg som en unge!
Natta

-Marie-

Tongariro National Park til Rotorua

22 mars

Stive og støle i alle ledd og bein stod vi opp tidlig som vanlig og stavret oss frem og tilbake og prøvde å gjøre oss klar til avgang.
I nydelig sol laget vi frokost, fylte bilen med vann og drog av gårde mot Rotorua.

Ikke langt nord for nasjonalparken ligger Taupo med sin mer berømte Lake Taupo. Vi stoppet litt i Taupo og shoppet litt, spiste litt og ellers bare var litt turister! Virket litt som en større Wanaka.

Kom oss til Rotorua, lukten var karakteristisk, luktet til tider skikkelig svovel, men det var nok ikke derfor gatene var ganske tomme, det var nok heller at det var søndag ;) Fant fram til turistinformasjonen for å høre oss litt fram om hvor det var best å bo. Nærmeste campingplass var et par km nord for byen og lå ikke langt fra innsjøen. Cosy Cottage het stedet, og var vel helt greit.

Fikk på oss lettere klær og tok oss en liten tur ned til vannet hvor det var en var kilde som gjorde vannet veldig varmt i et lite område. Var akkurat som der mamma og Per badet i Antarktis... bare at det var bitte litt varmere i lufta her :-) Simon fikk tatt noen bilder av fugler før vi gikk tilbake til bilen for å lese litt bok.

Like før kl 6 ble vi plukket opp for å reise til kveldens Hangi. Hangi er mat laget ved at den blir gravd ned i flere timer, litt avansert ovnsbaking, dette er vel vanlig i store deler av Stillehavet. Uansett var maten storartet. Før vi fikk spise maten var det konsert, eller show er vel mer riktig hvor vi ble vist tradisjonell dans og sang, og ble forklart hva de betyr. Mange av dansene er egentlig trening for å kunne bruke våpenen de hadde og være mest mulig rustet til kamp. Haka fikk vi også høre selvsagt!

Etter show og mat var det ut i skogen igjen for å se på glow worms, og etter dette fikk vi med oss en tur gjennom en dyrepark hvor de bla hadde Kiwi fugler. Det var blitt mørkt og Kiwiene var derfor svært aktive. Skikkelig artige dyr. Etter at vi var loset gjennom hele ruta sto bussene og ventet på oss for å frakte alle tilbake til sine respektive hjem for natten.

Slitne og fortsatt støle krøp vi til sengs, i morgen er det geysir og annen vulkansk aktivitet på planen.

Natta
-Marie-

Tongariro National Park

21 mars

Denne morgenen måtte vi stå opp ekstra tidlig siden vi skulle ta bussen til starten på the Crossing. Bussen skulle gå halv 7 fra campingplassen og vi stod der fem på halv med en blanding av trøtthet og spenning. Akkurat i det vi skulle til å ringe buss-selskapet hørte vi noe som kunne ligne på en buss, det viste seg å være den bussen vi skulle på og vi gikk om bord, da var klokken 7.. ”Sorry guys, had a bit of delay”, sa en fyr som lignet mistenkelig mye på John Cleese. Det kom frem etter hvert at han hadde litt samme humor og som Cleese også, så bussturen var faktisk underholdende.

Da vi kom frem til Mangatepopo car park gikk vi ut av bussen og gjorde oss klar til å gå. Den første timen var relativt grei, med litt stigning. Så kom vi til en noe ”Cleese” kalte Hell’s stairways. Dette var altså tre-trapper de hadde satt opp til vår fornøyelse. Ikke nok med at det var 250 høgdemeter med trapper, de var og såpass motvind at vi hadde problemer med å forflytte oss fremover. Da vi kom på toppen av trappene var det på tide å bestemme seg. Skulle en bestige Mt Ngauruhoe eller ikke. Dette er alstå en vulkan som hadde siste utbrudd i 1954 og som hadde sin siste store eksplosjon i 1975, toppen er kanskje mest kjent som Mt Doom i Ringenes Herre. Marie hadde ikke lyst opp så hun bare fortsatte å gå ,men jeg hadde bestemt meg for å bestige Mt Doom!

Like før Hell’s stairways traff vi på en kar som hadde meget stor oppakning, han skulle bo i fjellet i tre dager og med andre ord ta en mye lenger tur. Jeg lurte på om han skulle opp på toppen av fjellet, og det sa han at han skulle, han hadde i tillegg vært der en gang før. Da vi kom opp til foten av fjellet spurte jeg han om jeg kunne slå følge. Noe som selvsagt ikke var noe problem.

Vi var omtrent ti stykker som gikk opp på Mt Doom, alle i forskjellig tempo. De fleste startet knallhardt til de innsåg at det var som å gå på en strand. Det var ingen sti der og mesteparten av fjelltoppen bestod av lavasand og steiner av forskjellige størrelser. Det føltes litt som å gå på is i motbakke, et skritt opp to ned igjen. Dette er den mest slitsomme turen jeg har gått på, men en blanding av melkesyre, spenning og frykt på vei oppover. Etter ca 300 høgdemeter (av 500) kjente jeg syren brenne i lårene. Det kjentes ut som lårmusklaturen skulle slitne og føtene bare falle sammen, men til min kropps store fortvilelse er jeg sta som et esel når det kommer til å bestige en topp. Så lenge det ikke er naturen som stopper meg skal i hvert fall ikke kroppen stoppe meg. Etter å ha krypt opp på alle fire de siste hundre meterne var det en befrielse å endelig komme opp! Jeg vekslet noen få ord med de som hadde kommet opp, tok noen bilder samtidig så jeg nøt utsikten og så for første gang ned i krateret på en vulkan. Jeg så etter ringen, men den var ikke å se ;)

På vei ned igjen møtte jeg på han som jeg skulle slå følge med, siden han hadde vært forkjølet de fire siste dagene måtte jeg bare gå forbi han nede i fjellskrenten siden jeg hadde en frist og skulle rekke bussen. Jeg brukte ca 20 min ned kontra vel en time opp. Det gikk veldig fort ned siden jeg sklei på steinene og sanden nedover. Trygt nede igjen måtte jeg tømme skoene for sand og grus da de nesten tok mer plass i skoen enn foten min en stund.

Siden Marie hadde fortsett å gå måtte jeg bare fortsette på turen og prøve og ta henne igjen. Etter å ha gått i gjennom South crater og Red crater møtte jeg et hav av mennesker på toppen ved siden av Red crater. Tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier det var 200 personer bare der. Jeg så meg litt rundt og såg ikke noe til Marie så jeg fortsette over toppen og ned mot The Emerald Lakes.

Halvveis nede til sjøene var jeg veldig glad for å se Marie igjen. Hun hadde sittet en stund men hadde tatt en del bilder og sett på rare folk i rare klær. Vi spiste litt kjeks og fortsatte turen. Turen fra innsjøene til bussplassen er litt tåkete for meg, men husker det innebar mye smerter i lår og knær og at jeg var veldig glad for å komme ned på parkeringsplassen.

Vi orket ikke tanken på å lage mat selv så etter en dusj gjekk vi opp til resepsjonen og bestilte bord i restauranten på området. Da den nydelige steika og is og eplekake var fortært gjekk vi tilbake til bilen igjen og sovnet rimelig kjapt, da var klokken 7 på ettermiddagen...

Dagens tips: Ta med ull i fjellet! (årets mote i fjellet er forresten stilongs med shorts over)

-Simon-