21 mars
Denne morgenen måtte vi stå opp ekstra tidlig siden vi skulle ta bussen til starten på the Crossing. Bussen skulle gå halv 7 fra campingplassen og vi stod der fem på halv med en blanding av trøtthet og spenning. Akkurat i det vi skulle til å ringe buss-selskapet hørte vi noe som kunne ligne på en buss, det viste seg å være den bussen vi skulle på og vi gikk om bord, da var klokken 7.. ”Sorry guys, had a bit of delay”, sa en fyr som lignet mistenkelig mye på John Cleese. Det kom frem etter hvert at han hadde litt samme humor og som Cleese også, så bussturen var faktisk underholdende.
Da vi kom frem til Mangatepopo car park gikk vi ut av bussen og gjorde oss klar til å gå. Den første timen var relativt grei, med litt stigning. Så kom vi til en noe ”Cleese” kalte Hell’s stairways. Dette var altså tre-trapper de hadde satt opp til vår fornøyelse. Ikke nok med at det var 250 høgdemeter med trapper, de var og såpass motvind at vi hadde problemer med å forflytte oss fremover. Da vi kom på toppen av trappene var det på tide å bestemme seg. Skulle en bestige Mt Ngauruhoe eller ikke. Dette er alstå en vulkan som hadde siste utbrudd i 1954 og som hadde sin siste store eksplosjon i 1975, toppen er kanskje mest kjent som Mt Doom i Ringenes Herre. Marie hadde ikke lyst opp så hun bare fortsatte å gå ,men jeg hadde bestemt meg for å bestige Mt Doom!
Like før Hell’s stairways traff vi på en kar som hadde meget stor oppakning, han skulle bo i fjellet i tre dager og med andre ord ta en mye lenger tur. Jeg lurte på om han skulle opp på toppen av fjellet, og det sa han at han skulle, han hadde i tillegg vært der en gang før. Da vi kom opp til foten av fjellet spurte jeg han om jeg kunne slå følge. Noe som selvsagt ikke var noe problem.
Vi var omtrent ti stykker som gikk opp på Mt Doom, alle i forskjellig tempo. De fleste startet knallhardt til de innsåg at det var som å gå på en strand. Det var ingen sti der og mesteparten av fjelltoppen bestod av lavasand og steiner av forskjellige størrelser. Det føltes litt som å gå på is i motbakke, et skritt opp to ned igjen. Dette er den mest slitsomme turen jeg har gått på, men en blanding av melkesyre, spenning og frykt på vei oppover. Etter ca 300 høgdemeter (av 500) kjente jeg syren brenne i lårene. Det kjentes ut som lårmusklaturen skulle slitne og føtene bare falle sammen, men til min kropps store fortvilelse er jeg sta som et esel når det kommer til å bestige en topp. Så lenge det ikke er naturen som stopper meg skal i hvert fall ikke kroppen stoppe meg. Etter å ha krypt opp på alle fire de siste hundre meterne var det en befrielse å endelig komme opp! Jeg vekslet noen få ord med de som hadde kommet opp, tok noen bilder samtidig så jeg nøt utsikten og så for første gang ned i krateret på en vulkan. Jeg så etter ringen, men den var ikke å se ;)
På vei ned igjen møtte jeg på han som jeg skulle slå følge med, siden han hadde vært forkjølet de fire siste dagene måtte jeg bare gå forbi han nede i fjellskrenten siden jeg hadde en frist og skulle rekke bussen. Jeg brukte ca 20 min ned kontra vel en time opp. Det gikk veldig fort ned siden jeg sklei på steinene og sanden nedover. Trygt nede igjen måtte jeg tømme skoene for sand og grus da de nesten tok mer plass i skoen enn foten min en stund.
Siden Marie hadde fortsett å gå måtte jeg bare fortsette på turen og prøve og ta henne igjen. Etter å ha gått i gjennom South crater og Red crater møtte jeg et hav av mennesker på toppen ved siden av Red crater. Tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier det var 200 personer bare der. Jeg så meg litt rundt og såg ikke noe til Marie så jeg fortsette over toppen og ned mot The Emerald Lakes.
Halvveis nede til sjøene var jeg veldig glad for å se Marie igjen. Hun hadde sittet en stund men hadde tatt en del bilder og sett på rare folk i rare klær. Vi spiste litt kjeks og fortsatte turen. Turen fra innsjøene til bussplassen er litt tåkete for meg, men husker det innebar mye smerter i lår og knær og at jeg var veldig glad for å komme ned på parkeringsplassen.
Vi orket ikke tanken på å lage mat selv så etter en dusj gjekk vi opp til resepsjonen og bestilte bord i restauranten på området. Da den nydelige steika og is og eplekake var fortært gjekk vi tilbake til bilen igjen og sovnet rimelig kjapt, da var klokken 7 på ettermiddagen...
Dagens tips: Ta med ull i fjellet! (årets mote i fjellet er forresten stilongs med shorts over)
-Simon-
Denne morgenen måtte vi stå opp ekstra tidlig siden vi skulle ta bussen til starten på the Crossing. Bussen skulle gå halv 7 fra campingplassen og vi stod der fem på halv med en blanding av trøtthet og spenning. Akkurat i det vi skulle til å ringe buss-selskapet hørte vi noe som kunne ligne på en buss, det viste seg å være den bussen vi skulle på og vi gikk om bord, da var klokken 7.. ”Sorry guys, had a bit of delay”, sa en fyr som lignet mistenkelig mye på John Cleese. Det kom frem etter hvert at han hadde litt samme humor og som Cleese også, så bussturen var faktisk underholdende.
Da vi kom frem til Mangatepopo car park gikk vi ut av bussen og gjorde oss klar til å gå. Den første timen var relativt grei, med litt stigning. Så kom vi til en noe ”Cleese” kalte Hell’s stairways. Dette var altså tre-trapper de hadde satt opp til vår fornøyelse. Ikke nok med at det var 250 høgdemeter med trapper, de var og såpass motvind at vi hadde problemer med å forflytte oss fremover. Da vi kom på toppen av trappene var det på tide å bestemme seg. Skulle en bestige Mt Ngauruhoe eller ikke. Dette er alstå en vulkan som hadde siste utbrudd i 1954 og som hadde sin siste store eksplosjon i 1975, toppen er kanskje mest kjent som Mt Doom i Ringenes Herre. Marie hadde ikke lyst opp så hun bare fortsatte å gå ,men jeg hadde bestemt meg for å bestige Mt Doom!Like før Hell’s stairways traff vi på en kar som hadde meget stor oppakning, han skulle bo i fjellet i tre dager og med andre ord ta en mye lenger tur. Jeg lurte på om han skulle opp på toppen av fjellet, og det sa han at han skulle, han hadde i tillegg vært der en gang før. Da vi kom opp til foten av fjellet spurte jeg han om jeg kunne slå følge. Noe som selvsagt ikke var noe problem.
Vi var omtrent ti stykker som gikk opp på Mt Doom, alle i forskjellig tempo. De fleste startet knallhardt til de innsåg at det var som å gå på en strand. Det var ingen sti der og mesteparten av fjelltoppen bestod av lavasand og steiner av forskjellige størrelser. Det føltes litt som å gå på is i motbakke, et skritt opp to ned igjen. Dette er den mest slitsomme turen jeg har gått på, men en blanding av melkesyre, spenning og frykt på vei oppover. Etter ca 300 høgdemeter (av 500) kjente jeg syren brenne i lårene. Det kjentes ut som lårmusklaturen skulle slitne og føtene bare falle sammen, men til min kropps store fortvilelse er jeg sta som et esel når det kommer til å bestige en topp. Så lenge det ikke er naturen som stopper meg skal i hvert fall ikke kroppen stoppe meg. Etter å ha krypt opp på alle fire de siste hundre meterne var det en befrielse å endelig komme opp! Jeg vekslet noen få ord med de som hadde kommet opp, tok noen bilder samtidig så jeg nøt utsikten og så for første gang ned i krateret på en vulkan. Jeg så etter ringen, men den var ikke å se ;)
På vei ned igjen møtte jeg på han som jeg skulle slå følge med, siden han hadde vært forkjølet de fire siste dagene måtte jeg bare gå forbi han nede i fjellskrenten siden jeg hadde en frist og skulle rekke bussen. Jeg brukte ca 20 min ned kontra vel en time opp. Det gikk veldig fort ned siden jeg sklei på steinene og sanden nedover. Trygt nede igjen måtte jeg tømme skoene for sand og grus da de nesten tok mer plass i skoen enn foten min en stund.
Siden Marie hadde fortsett å gå måtte jeg bare fortsette på turen og prøve og ta henne igjen. Etter å ha gått i gjennom South crater og Red crater møtte jeg et hav av mennesker på toppen ved siden av Red crater. Tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier det var 200 personer bare der. Jeg så meg litt rundt og såg ikke noe til Marie så jeg fortsette over toppen og ned mot The Emerald Lakes.
Halvveis nede til sjøene var jeg veldig glad for å se Marie igjen. Hun hadde sittet en stund men hadde tatt en del bilder og sett på rare folk i rare klær. Vi spiste litt kjeks og fortsatte turen. Turen fra innsjøene til bussplassen er litt tåkete for meg, men husker det innebar mye smerter i lår og knær og at jeg var veldig glad for å komme ned på parkeringsplassen.
Vi orket ikke tanken på å lage mat selv så etter en dusj gjekk vi opp til resepsjonen og bestilte bord i restauranten på området. Da den nydelige steika og is og eplekake var fortært gjekk vi tilbake til bilen igjen og sovnet rimelig kjapt, da var klokken 7 på ettermiddagen...Dagens tips: Ta med ull i fjellet! (årets mote i fjellet er forresten stilongs med shorts over)
-Simon-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar