Dunedin til Timaru

15 mars

Etter en relativt kjølig natt våknet vi atter en dag til strålende sol. Jeg dro bort til butikken og kjøpte egg mens Marie ryddet bort sengen. Vi hadde tenkt å steke egg og pølse som vi hadde kjøpt tdligere, egga ligger fortsatt i skapet siden vi omtrent ble jaget av området før klokken 10. Det ble heller yogurt, musli og fersk honning.




Vi hadde bestemt oss for å dra til Otago Peninsula (halvøy) og Sandfly Bay for å se på naturen og dyrelivet. Etter å ha kjørt gjennom sentrum, opp et fjell, ned et fjell, opp et fjell, forbi noen kappgangere, litt frem og ned et fjell var vi fremme ved bukten. Grunnen til navnet Sandfly Bay er ikke det vi trodde at der skulle være mye sandflies der, men at vinden frakter med seg store mengder med sand innover land.


Etter å ha gått i fem minutter kom vi til en lookout av tre som var nylig satt opp. Der fikk vi en oversikt over stranden og en del informasjon i form av plakater. Etter denne posten bar det videre nedover på en sandsti som var ganske grei å følge, inntil vi nesten var nede der det ble meget bratt og vi tenkte med gru på ferden tilbake. Motbakke og løs sand er ikke akkurat drømmekombinasjon. Utkikkspunktet for pingviner var i andre enden av stranden så vi startet å gå bortover. Plutselig såg vi to seler som ”leket” seg uti vannet. Etter jeg hadde tatt noen bilder av dem kom de innover mot oss. Noe som resulterte i at jeg tok flere bilder(såklart).


På veien opp mot utkikspunktet lå det noen Fur Seals og kjølte seg ned i sanden, de brydde seg ikke så mye om oss så vi tok noen bilder og gikk videre mot punktet. Da vi kom opp på utkikspunktet hadde de satt opp en hytte med luker som vi kunne åpne ut mot kysten hvor pingvinene skulle være. Vi såg en del sel derfra men ingen pingvin desverre. De stod for øvrig på en plakat at vi måtte være der tidlig på dag eller sent på kveld for størst sjanse å se dem. Jeg syns det var skikkelig dårlig gjort at der ikke var en B-pingvin som likte å sove litt ekstra før den dro for å finne mat!

På vei ned fra hyttten ble vi nesten angrepet av selen, men Marie visste råd. Dersom de kom for nær skal en klappe hardt i hendene og de stopper opp og snur. Vi slapp å gjør dette siden sel-moren bare skulle bort å kjefte litt på sitt late barn som bare lå der og dvasket seg.

Dagens tips: Om en stor sel kommer løpende mot deg, klapp i hendene eller slå to steiner sammen.

På vei tilbake til bilen møtte vi et gammelt par på vei opp den bratte bakken nevnt tidligere. Vi kom litt i snakk med dem og det viste seg at de var fra Dunedin, eller det vil si de var fra England, men emigrerte på 70-tallet og hadde flyttet 5-6 ganger siden det. De fortalte oss at det lå en koselig restaurant/kafè litt lenger nord som vi kunne stoppe på.

Heldigvis var ikke dette så langt fra et sted hvor de har Moeraki Boulders, skal komme tilbake til dette senere. Denne restauranten het Fleur’s Place (fleursplace.com) og låg i Moeraki Village. Det stimet med folk der og det var mye aktivitet bak disken der, helt utrolig at et så lite sted kan trekke så mye folk. Etter å ha sett på menyen og fått bestilt mat i siste liten, fikk Marie bestilte dagens fisk (Blue Cod) og jeg fikk biffen som jeg bestilte. Smaken var himmelsk og som vanlig var det rikelig med mat. Likevel sparte vi litt plass (eller laget plass) til litt dessert som også var kjempegod. For alt dette, pluss to cola og en mocca betalte vi ca 100 NZD (~400 NKR).

Etter middagen kjørte vi opp igjen til hovedveien og tok av etter ca 500 meter og fortsatte ned til stranden igjen. Denne gangen var det for å se på disse Moeraki steinene som lå der. Hvorfor se på noen steiner lurer dere på? Svaret er at disse steinene var helt runde! Midt på en sandstrand låg det flere runde steiner, noen hele og andre delt. Her var det mange folk som hoppet rundt på steinene og tok bilde. Dette gjorde naturligvis vi også som flinke turister vi er:) På vei tilbake til bilen var vi innom souvinirbutikken og støttet de litt.

Ut på veien igjen. Etter noen småstopp på besinstasjon og en uaktuell campingplass var vi veldig glad for å finne en campingplass før det ble mørkt. Der satt vi til å lese litt bok og blogge litt. Damen i resepsjonen var veldig hyggelig og ting er tilbake til normalen igjen.

Nå skal vi fortsette å lese litt til og kanskje ta en dusj før vi legger oss i vente på en ny spennende dag i New Zealand.

-Simon-

PS: Kjøringen går mye bedre nå, vi har til og med hørt litt på radio i bilen!