Denne morgenen var det ekstra vanskelig å stå opp, vi har sikkert begynt å venne oss til tidssonen. Det var ekstra viktig å stå opp i dag siden vi skulle være på fergekaien klokken fem over ni. Siden dette var 10 minutter å kjøre var ikke dette noe problem å rekke. Fem på ni stod vi der. Vi stod og vi stod og vi stod litt til. Båten skulle gå fem over 10 etter planen, men vi begynte å kjøre om bord ca halv 11 og reiste ca i 11 tiden. Mens vi stod i køen kom det en mann bort til bilen og lurte på om vi hadde hørt om Didymo. Noe vi ikke hadde hørt om.. Det viste seg å være en mikroskopisk ferskvannsalge på sørøya som de ikke ville ha over på nordøya. Uansett, mannen kom bort og spurte som sagt om vi hadde vært i kontakt med noe ferskvann, fisket, badet eller noe sånt, som vi ikke hadde. Så lurte han på hvor vi kom i fra og ønskte oss en god tur videre. (hyggelig i NZ som vanlig)
Etter å ha stått å ventet i et kvarter til kom denne mannen til døren igjen. ”norwegians ehhh?” Vi fliret litt og svarte ja. Så spurte han en del spm om hvor vi hadde vært i NZ, om vi hadde likt det osv, så lurte han på hvordan været og naturen i Norge var. Etter litt frem og tilbake kom vi inn på fjorder, da viste det seg at han hadde vært pilot på den strekningen som vi fløy fra Wanaka til Fiordland i fem-seks år, bare at han fløy fra Queenstown. Grunnen til at han sluttet var 95 % kjedsomhet og 5% vold, han hadde nemlig blitt overfalt av en japansk dame en gang rett før de skulle til å lande.. Så nå går han heller rundt og snakker om alger ingen ser og får folk i bilkøen i bedre humør :)
Jeg var litt bekymret på hvordan det skulle gå med kjøringen midt i hovedstaden av NZ, men med GPS og litt sunn fornuft gikk dette veldig bra. Vi fann til slutt frem til car parken og satte fra oss bilen. Det som skulle vise seg å være en større utfordring var å komme oss over veien til bussen som gikk til sentrum. Vi stod midt i et industriområde, en stor rundkjøring med doble felt og vi skulle over til andre siden. En ting vi stusser litt på er overganger til fotgjengere. I sentrum av byer er de tydelig merket med lys og striper som vi er vant til, men med det samme vi kommer litt utom sentrum fins det ikke overganger. I dette tilfellet var dette en sånn plass der det ikke fans overgang, så vi stod i ti minutt og ventet på at det skulle bli en luke i trafikken så vi kom oss over til sammen fire felt. (litt rart å se til høgre først, men det kommer seg!) Bussturen til sentrum tok ca 40 minutt og vi var da ikke langt fra musèet.
Avsluttet runden med en kakao og en mocca og en obligatorisk runde innom suvinir-butikken. Vi prøvde å gå litt i butikker etterpå men de fleste butikkene var allerede stengt. Vi syns det var litt rart at butikkene i en så stor by stengte så tidlig.
Vi hadde avtalt å møte Selma (tremenning til Marie) på en restaurant som het Hummingbird halv 7. Det er alltid like spennende å skal møte en person en ikke har peiling hvordan ser ut, Marie og Selma hadde ikke sett hverandre siden de var kjempesmå. Vi fant oss et bord og ventet et par minutter før det kom inn en jente som så sånn passe norsk ut og som så etter noen så da sa Marie ”Selma..?” ganske spørrende, heldigvis fikk hun ja til svar og praten var i gang J Denne Hummingbird er en slags tapasrestaurant der en måtte sette sammen middagen selv. Dette var selvsagt vanskelig men kom frem til en utsøkt kombinasjon som i sammen med samtalen med Selma gjorde besøket veldig hyggelig.
Etter en lang dag med både bykjøring, fergekjøring, restaurantbesøk og spenning rundt å ta buss i storby vart det nok en gang natt på oss i New Zealand.
Natta!
-Simon-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar