Wellington til Tongariro National Park

20 mars

Planene i dag var å komme seg til midten av øya slik at vi kunne få kommet oss på gåtur i morgen for at slutten på turen ikke skal bli for hektisk. Sikkert ikke lurest å gå Tongariro Crossing på en lørdag, men sånn må det bli denne gangen.

Startet dagen med å lete etter magnet over Wellington noe vi tilslutt fant. Var også innom en turistinformasjon på veien for å høre om det var noe vi burde få med oss på veien nordover. Fikk ikke så mye hjelp akkurat, virker som om mange ser på denne strekningen som en transportetappe mellom hovedstaden og Auckland. Vi bestemte oss for å kjøre vestkysten, første par milene så vi faktisk kysten, flotte strender, men veien gikk raskt innover i landet og det var lite spennende å se.

Lunch tenkte vi å spise i nærheten av stranden, men endte opp på et hagesenter som også hadde en kafe. De hadde enorme porsjoner, men vi hadde heldigvis lært og bestilte en på deling! Godt var det også.

På turen i sin helhet har vi faktisk stusset over at det har vært så lite politi på veiene. På Sørøya så vi hele 1 politibil. I dag skulle vi tydeligvis få igjen for dette. I løpet av turen langs kysten så vi flere titalls politibiler, mange laserkontroller og flere som var stoppet etter å ha gjort noe galt. Heldigvis slapp vi unna... ikke at det var så overraskende, ikke gjør vi stort galt, og om vi hadde villet kjøre for fort hadde ikke bilen vært særlig behjelpelig (og i de få tilfellene vi klarer å få bilen over de tillatte 100 km/t kobler GPSen inn og lager en skikkelig ubehagelig lyd)

Da vi begynte å nærme oss nasjonalparken kom plutselig Mt Ruapehu til syne rundt en sving. For et fantastisk syn! Kan tro vi har tatt mange bilder... og det har mange andre også, det sto biler i grøftene (kontrollert vel og merke) rett som det var for å få tatt et bilde eller tre.

Vi kom oss til turistinformasjonen før de stengte heldigvis, fikk bestilt oss overnatting og transport til og fra turen i morgen noe vi var veldig fornøyd med!

Siden det var fredag hadde vi bestemt oss for å lage skikkelig fredagsmat – Taco! Ble skikkelig bra også down under :) Fikk også spilt et par runder Tantrix, fotsatt like bra spill. Resten av kvelden var ikke lang og ble brukt til å finne fram til turen i morgen. Tidlig kveld – tidlig start i morgen!

Natta

-Marie-

Picton til Wellington

19 mars

Denne morgenen var det ekstra vanskelig å stå opp, vi har sikkert begynt å venne oss til tidssonen. Det var ekstra viktig å stå opp i dag siden vi skulle være på fergekaien klokken fem over ni. Siden dette var 10 minutter å kjøre var ikke dette noe problem å rekke. Fem på ni stod vi der. Vi stod og vi stod og vi stod litt til. Båten skulle gå fem over 10 etter planen, men vi begynte å kjøre om bord ca halv 11 og reiste ca i 11 tiden. Mens vi stod i køen kom det en mann bort til bilen og lurte på om vi hadde hørt om Didymo. Noe vi ikke hadde hørt om.. Det viste seg å være en mikroskopisk ferskvannsalge på sørøya som de ikke ville ha over på nordøya. Uansett, mannen kom bort og spurte som sagt om vi hadde vært i kontakt med noe ferskvann, fisket, badet eller noe sånt, som vi ikke hadde. Så lurte han på hvor vi kom i fra og ønskte oss en god tur videre. (hyggelig i NZ som vanlig)

Etter å ha stått å ventet i et kvarter til kom denne mannen til døren igjen. ”norwegians ehhh?” Vi fliret litt og svarte ja. Så spurte han en del spm om hvor vi hadde vært i NZ, om vi hadde likt det osv, så lurte han på hvordan været og naturen i Norge var. Etter litt frem og tilbake kom vi inn på fjorder, da viste det seg at han hadde vært pilot på den strekningen som vi fløy fra Wanaka til Fiordland i fem-seks år, bare at han fløy fra Queenstown. Grunnen til at han sluttet var 95 % kjedsomhet og 5% vold, han hadde nemlig blitt overfalt av en japansk dame en gang rett før de skulle til å lande.. Så nå går han heller rundt og snakker om alger ingen ser og får folk i bilkøen i bedre humør :)

Fergeturen over til nordøya og Wellington gikk smertefritt. Vi fant oss noe mat i en kafé og gikk ut på dekk for å nyte utsikten av nordlige deler av sørøya før vi kom ut i åpent hav mellom øyene. Ikke så mye spennende som skjedde på båtturen, vi lå å småsov litt på dekk og hørte på amrikanere skryte til hverandre hvor store dyr de hadde skutt, observert en mann som drev å tok bilder av oss, et par albatrosser og inngangen til Wellington.

Jeg var litt bekymret på hvordan det skulle gå med kjøringen midt i hovedstaden av NZ, men med GPS og litt sunn fornuft gikk dette veldig bra. Vi fann til slutt frem til car parken og satte fra oss bilen. Det som skulle vise seg å være en større utfordring var å komme oss over veien til bussen som gikk til sentrum. Vi stod midt i et industriområde, en stor rundkjøring med doble felt og vi skulle over til andre siden. En ting vi stusser litt på er overganger til fotgjengere. I sentrum av byer er de tydelig merket med lys og striper som vi er vant til, men med det samme vi kommer litt utom sentrum fins det ikke overganger. I dette tilfellet var dette en sånn plass der det ikke fans overgang, så vi stod i ti minutt og ventet på at det skulle bli en luke i trafikken så vi kom oss over til sammen fire felt. (litt rart å se til høgre først, men det kommer seg!) Bussturen til sentrum tok ca 40 minutt og vi var da ikke langt fra musèet.

Te Papa, heter musèet og det var svært! Vi måtte velge noen avdelinger som vi skulle se på og fant ut at det mest spennende var i fjerde etasje. Etter vi hadde levert inn sekken vår trasket vi opp trappene. Vel oppe begynte vi i en ende og fikk lære litt om hvordan maoriene jobbet i dag for å opprettholde kulturen sin og lære den videre i generasjoner. Så så vi litt på våpen/utstyr, bygninger og båter som de er kjent for å lage. Det meste er laget av stein og tre. Den mest kjente stenen er jade og er knallgrønn.

Avsluttet runden med en kakao og en mocca og en obligatorisk runde innom suvinir-butikken. Vi prøvde å gå litt i butikker etterpå men de fleste butikkene var allerede stengt. Vi syns det var litt rart at butikkene i en så stor by stengte så tidlig.

Vi hadde avtalt å møte Selma (tremenning til Marie) på en restaurant som het Hummingbird halv 7. Det er alltid like spennende å skal møte en person en ikke har peiling hvordan ser ut, Marie og Selma hadde ikke sett hverandre siden de var kjempesmå. Vi fant oss et bord og ventet et par minutter før det kom inn en jente som så sånn passe norsk ut og som så etter noen så da sa Marie ”Selma..?” ganske spørrende, heldigvis fikk hun ja til svar og praten var i gang J Denne Hummingbird er en slags tapasrestaurant der en måtte sette sammen middagen selv. Dette var selvsagt vanskelig men kom frem til en utsøkt kombinasjon som i sammen med samtalen med Selma gjorde besøket veldig hyggelig.

Siden vi følte vi hadde brukt opp flaksen vi hadde fått utdelt når det gjaldt å ta buss i Wellington, satset vi på å ta taxi tilbake til campingplassen. Vi møtte en flink sjåfør fra Etiopia som brakte oss trygt tilbake. Da vi kom tilbake oppdaget vi at det hadde parkert en monster av en campingbil vedsida oss. Den kunne lett ha spist vår bil til frokost...

Etter en lang dag med både bykjøring, fergekjøring, restaurantbesøk og spenning rundt å ta buss i storby vart det nok en gang natt på oss i New Zealand.

Natta!

-Simon-

Hanmer Springs til Picton

18 mars

Nok en dag med sol, men ikke like bra vær som i går. Vi fikk pakket bilen og kjørte oppi byen (de få hundre metrene siden vi måtte flytte bilen). Fikk kjøpt de få souvenirene vi hadde tenkt på, tatt et par bilder og så fikk vi oss en stor litt sein frokost (vi var mette resten av dagen)

Vi hadde sett oss ut minigolf allerede fra vi kom for to dager siden, så det måtte vi få til før vi reiste. Stedet hadde også en labyrint, så den forsøkte vi oss på først. Det var faktisk ganske så morsomt. Vi klarte å både løse oppgaven og å komme oss ut uten å bli søkkvåt. Det var i grunnen ganske så morsomt!

Etterpå fikk vi oss en runde med 18 hulls minigolf. Må jo si at presisjonen kunne vært bedre for begge to, resutatet ble uavgjort med 13 over par selv om begge hadde et par hole-in-one. Tror vi må øve mer...

Så tok vi fatt på turen nordover. GPSen hadde en litt annen plan enn vi hadde, og det oppdaget vi litt seint, så vi endte opp på Inland Scenic Road, ganske så svingete og delvis dårlig asfaltert, men tydeligvis korteste vei... i alle fall når GPSen regner med at vi kan kjøre 100 km/t som jo er fartsgrensen. Å komme i nærheten av dette er utopisk, selv også med personbil... med campervan, vel... Det var flott natur, men vi var vel akkurat da litt mer interessert i å komme oss fram. Men som Simon sa: ”Jeg holder meg i alle fall våken!” Men vi fikk i alle fall tatt et par sauebilder på turen!

Vi gjorde første stopp på veien i Kaikoura, en liten halvøy som skal ha flere selkolonier. Vi kom oss etterhvert ut på spissen av halvøya og kom oss opp på et utkikkspunkt. Her kan man se til Nordøya i godt vær, men det gjorde vi altså ikke i dag. Begynte så smått å regne så vi kom oss videre etter å ha fylt diesel.

Neste stopp var et sted som var anbefalt i vår kjørebok. ”The Store” ble anbefalt for sin flotte utsikt og hage samt maten. Utsikten var flott, hagen gikk ned til stranden, men maten var ganske kjedelig og tørr etter å ha stått ute for lenge. Godt vi ikke var særlig sultne. Kom oss raskt videre.

Merket at vi kom oss opp i Marlbourough distriktet, vingårdene begynte å dukke opp ganske regelmessig. En annen ting vi la merke til er at det er veldig mange hvite biler i New Zealand. Ganske så raskt var vi i Picton og fikk installert oss og bilen, før vi tok beina fatt for å gå oss en liten tur og se oss om. Picton hadde en liten søt handlegate, flott marina ellers ikke så mye mer å få med seg... i alle fall ikke i regnværet som var denne kvelden. Tok en tidlig kveld, slitne begge to.
Natta

-Marie-

Hanmer Springs

17 mars

For første gang på lenge kunne vi sove litt lenger uten å ha det tidspresset, å være ute til 10. Så etter å ha lese litt og laget frokost bar det av sted til et område med flere utendørs bassenger, kafè og en plass å nyte solen. Hanmer Springs er et populært feriested for folk fra New Zealand. Det ligger bare 90 minutter fra Christchurch og har både varme basseng hele året med tilhørende Spa-muligheter, men også mye utendørsaktiviteter.

Etter en fem minutters gåtur var vi fremme på Hanmer Springs Thermal Spa. Det første vi gjorde var å låse inn sekken vår og orientere oss litt om hva som var der. Vi prøvde det store ”kalde” bassenget først som bare holdt 28 grader. Det var ikke så mye folk der så vi fikk nesten ha bassenget for oss selv. Noen runder senere gikk vi videre for å sjekke ut om der var noe annet interessant, og vi endet opp i et mindre basseng med noen steiner i. Dette holdt 34 grader og var varmt og godt. Siden det var bare 20 grader i luften var det godt å få varmet oss opp litt ;) Vi kom i snakk med et par der som var fra nordøya, Wellington. De spurte mange interessante spørsmål som hvor mange timer vi har sol i Norge og hva en loff koster og så videre. Vi fant ut at det meste er realtivt mye dyrere i Norge, noe som ikke var noen stor overraskelse. Det satt også en fyr der fra Australia som hadde vært på ferie i Norden. De hadde vært noen dager i Finland og Sverige før de tok toget til Oslo og siden Bergen. Det regnet i Bergen konstanterte han. Etter tre dager i Bergen reiste de videre for de hadde ikke råd til å være i Norge lenger, reisen gikk til Polen. Igjen, er dette et bevis på at folk her er meget hyggelige og ikke vanskelig å komme i snakk med. Vi avsluttet badingen med et svovel-basseng (nei...ikke ren svovel...) som holdt rundt 40 grader. Der holdt jeg ut ca fem minutter før det begynte å prikke i huden og jeg måtte ut.

Vi gikk bort i skapet vårt og hentet ut bøker og håndkle siden vi hadde bestemt oss for å sitte å slappe av i sola. Marie leste halve Q&A boka mens jeg leste noen kapitler om Eragon i siste boken Brisingr. På den tiden vi lå rakk jeg å bli solbrent og Marie å bli stukket av en bie. Etter fire timer med bading og soling bestemte vi oss for å dra å se om det var noe interessant i butikkene. Det viste seg at butikkene stengte i de tider så vi handlet middag og gikk tilbake til campingen.

Marie fikk lest ut boka (veldig bra bok!) Har fått vasket klær, nå gjenstår det bare å se når klærne tørker...

Vi har bestemt oss for å lage middag i bilen i dag også siden det ikke fristet med restaurantmat i dag heller. Noe av det som er bra med å ha bobil er at man kan lage den maten man vil når man vil og hvor man vil. Etter fortært middag har vi forsøkt oss på spillet Tantrix som ingen av oss hadde forsøkt før, dette skal vi nok spille flere ganger ja.

-Simon-

Timaru til Hanmer Springs

16 mars

Vi reiste tidlig fra Timaru mot Hanmer Springs, vi prøvde virkelig å være turister, men der var rett og slett ingen ting å se...

Siden vi ikke fikk laget en skikkelig frokost stanset vi etter en time med kjøring og laget mat. Marie laget nydelig omelett og stekte noen krydderpølser til. Jeg kuttet opp noe grønnsaker så til sammen ble dette et herremåltid.

Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier vi kjørte forbi en halv million sauer på denne kjøreturen, men noe mer positivt er det nesten ikke å si om denne turen. Helt til vi nærmet oss Hanmer Springs, da kom de grønne engene og bakketoppene vi var vandt til fra vestkysten. Med disse engene i fremgrunnen og fjellene i bakgrunnen var scenarioet perfekt for å bli en hel dag.

Da vi kom frem til Hanmer Springs satte vi fra oss bilen og gikk en kort tur til sentrum. Siden vi hadde startet så tidlig bilturen kom vi frem før butikkene stengte og fikk se oss litt om. I en bakgate fant vi en liten butikk som hadde mye hjemmelaget godteri. For første gang på turen kjøpte vi oss litt godteri som vi koste oss med på kvelden. Etter å ha vært på disse butikkene var vi innom matbutikken og handlet middag. Vi fant noe nydelig fersk pasta fylt med bacon, ost og krydder. Toppet med parmesan og en krydret tomatsaus ( og litt brøling og festing fra en biker-gjeng) vart dette helt nydelig.

Resten av kvelden koste vi oss med å lese bok og nyte den milde kvelden avrundet med en nydelig solnedgang.

-Simon-

Dunedin til Timaru

15 mars

Etter en relativt kjølig natt våknet vi atter en dag til strålende sol. Jeg dro bort til butikken og kjøpte egg mens Marie ryddet bort sengen. Vi hadde tenkt å steke egg og pølse som vi hadde kjøpt tdligere, egga ligger fortsatt i skapet siden vi omtrent ble jaget av området før klokken 10. Det ble heller yogurt, musli og fersk honning.




Vi hadde bestemt oss for å dra til Otago Peninsula (halvøy) og Sandfly Bay for å se på naturen og dyrelivet. Etter å ha kjørt gjennom sentrum, opp et fjell, ned et fjell, opp et fjell, forbi noen kappgangere, litt frem og ned et fjell var vi fremme ved bukten. Grunnen til navnet Sandfly Bay er ikke det vi trodde at der skulle være mye sandflies der, men at vinden frakter med seg store mengder med sand innover land.


Etter å ha gått i fem minutter kom vi til en lookout av tre som var nylig satt opp. Der fikk vi en oversikt over stranden og en del informasjon i form av plakater. Etter denne posten bar det videre nedover på en sandsti som var ganske grei å følge, inntil vi nesten var nede der det ble meget bratt og vi tenkte med gru på ferden tilbake. Motbakke og løs sand er ikke akkurat drømmekombinasjon. Utkikkspunktet for pingviner var i andre enden av stranden så vi startet å gå bortover. Plutselig såg vi to seler som ”leket” seg uti vannet. Etter jeg hadde tatt noen bilder av dem kom de innover mot oss. Noe som resulterte i at jeg tok flere bilder(såklart).


På veien opp mot utkikspunktet lå det noen Fur Seals og kjølte seg ned i sanden, de brydde seg ikke så mye om oss så vi tok noen bilder og gikk videre mot punktet. Da vi kom opp på utkikspunktet hadde de satt opp en hytte med luker som vi kunne åpne ut mot kysten hvor pingvinene skulle være. Vi såg en del sel derfra men ingen pingvin desverre. De stod for øvrig på en plakat at vi måtte være der tidlig på dag eller sent på kveld for størst sjanse å se dem. Jeg syns det var skikkelig dårlig gjort at der ikke var en B-pingvin som likte å sove litt ekstra før den dro for å finne mat!

På vei ned fra hyttten ble vi nesten angrepet av selen, men Marie visste råd. Dersom de kom for nær skal en klappe hardt i hendene og de stopper opp og snur. Vi slapp å gjør dette siden sel-moren bare skulle bort å kjefte litt på sitt late barn som bare lå der og dvasket seg.

Dagens tips: Om en stor sel kommer løpende mot deg, klapp i hendene eller slå to steiner sammen.

På vei tilbake til bilen møtte vi et gammelt par på vei opp den bratte bakken nevnt tidligere. Vi kom litt i snakk med dem og det viste seg at de var fra Dunedin, eller det vil si de var fra England, men emigrerte på 70-tallet og hadde flyttet 5-6 ganger siden det. De fortalte oss at det lå en koselig restaurant/kafè litt lenger nord som vi kunne stoppe på.

Heldigvis var ikke dette så langt fra et sted hvor de har Moeraki Boulders, skal komme tilbake til dette senere. Denne restauranten het Fleur’s Place (fleursplace.com) og låg i Moeraki Village. Det stimet med folk der og det var mye aktivitet bak disken der, helt utrolig at et så lite sted kan trekke så mye folk. Etter å ha sett på menyen og fått bestilt mat i siste liten, fikk Marie bestilte dagens fisk (Blue Cod) og jeg fikk biffen som jeg bestilte. Smaken var himmelsk og som vanlig var det rikelig med mat. Likevel sparte vi litt plass (eller laget plass) til litt dessert som også var kjempegod. For alt dette, pluss to cola og en mocca betalte vi ca 100 NZD (~400 NKR).

Etter middagen kjørte vi opp igjen til hovedveien og tok av etter ca 500 meter og fortsatte ned til stranden igjen. Denne gangen var det for å se på disse Moeraki steinene som lå der. Hvorfor se på noen steiner lurer dere på? Svaret er at disse steinene var helt runde! Midt på en sandstrand låg det flere runde steiner, noen hele og andre delt. Her var det mange folk som hoppet rundt på steinene og tok bilde. Dette gjorde naturligvis vi også som flinke turister vi er:) På vei tilbake til bilen var vi innom souvinirbutikken og støttet de litt.

Ut på veien igjen. Etter noen småstopp på besinstasjon og en uaktuell campingplass var vi veldig glad for å finne en campingplass før det ble mørkt. Der satt vi til å lese litt bok og blogge litt. Damen i resepsjonen var veldig hyggelig og ting er tilbake til normalen igjen.

Nå skal vi fortsette å lese litt til og kanskje ta en dusj før vi legger oss i vente på en ny spennende dag i New Zealand.

-Simon-

PS: Kjøringen går mye bedre nå, vi har til og med hørt litt på radio i bilen!

Wanaka til Dunedin

14 mars

Våknet opp til strålende sol i dag også og hadde ikke mye lyst til å forlate Wanaka. Kan godt forstå hvorfor dette er et populært feriested her i New Zealand. De fleste rundt oss på området hadde gjort det samme som oss, planer om å være her en dag som ble til to. Uansett hva vi ville måtte vi videre for å klare å komme oss nordover etterhvert siden vi allerede har bestilt ferje til nordøya om en liten uke.

Første stopp på veien var The Puzzling World som vi hadde sett på vei inn i byen da vi kom. Dette er et sted som har bygget en stor labyrint man skal forsøke å komme seg gjennom, hørtes veldig spennende ut, men vi fant ut at vi ikke spanderte den timen det skulle ta å gjøre dette. Men vi fikk forsøkt litt av de andre ”lekene” de hadde. Dette var et eldorado for dem som liker mindgames. Vi klarte å velge et par å ta med oss, men kunne sikkert ha kjøpt med oss mye mye mer J

Turen videre gikk til Queenstown, og vi valgte å kjøre den litt lengre turen og ikke over fjellovergangen. På turen fra Cromwell mot Queenstown kjørte vi gjennom den ene vingården etter den andre. Vi satte fra oss bilen så snart vi kunne etter ankomst Queenstown og vandret litt rundt i gatene i strålende solskinn. Fikk oss litt mat i en av gågatene og en kjempeis nede ved vannet mens vi så på fallskjermhoppere som forsøkte å treffe en båt til alle tilskuernes store begeistring. Det var virkelig mange tilbud om ting en kunne finne på, men vi følte vel at vi hadde hatt vår del av kaka de forrige to dagene og avsto fra flere dyre turer denne dagen.

Vi reiste utpå ettermiddagen videre østover med nesen mot Dunedin. Turen gikk nå gjennom nesten ørkenlignende landskap som var noe ulikt det grønne landskapet fra vestkysten. Rundt Wanaka og innsjøene var det også grønt og frodig, men så fort vi var kommet vekk fra disse var landskapet altså ganske lite gjestfritt. Etterhvert som vi kom oss mot kysten ble det grønnere og vi kjørte inn i et fruktdistrikt hvor det var salg av all den frukt vi kunne tenke oss fra hver eneste gård. Vi stoppet et sted, men det er grenser for hvor mye frukt vi to klarer å spise, så handelen ble ganske sparsom.

Vi kom oss tilslutt til Dunedin idet det ble mørkt. Alle steder vi har vært til nå har vært mindre steder hvor det første skiltet har vært merking til et stede å campe... dette var ikke tilfellet i Dunedin som jo er en relativt stor by. Litt dårlig planlegging å ikke vite eksakt hvor campingplassene var, men etter endel forsøk, navigering på svingete bratte gater og litt irriterte kommentarer begge veier kom vi oss til et sted vi kunne sette fra oss campervanen og koble til strøm. Damen i resepsjonen er noe av det sureste vi har kommet bort i, ikke at det sier så mye siden alle er så eksepsjonelt hyggelige og behjelpsomme, men her var det ikke et eneste smil å hente eller et vennlig tips å få. Uansett spilte det ikke så mye rolle, vi var bare glad for at vi hadde kommet oss fram selv etter mørkets frambrudd.

Vi var veldig slitne men avsluttet dagen med litt suppe og mindgames (noen av dem var utrolig irriterende).

I morgen er planen å se om vi klarer å finne pingviner...

Natta

-Marie-